Finnmarkskommisjonens rapport for felt 7 Tana/Tanafjorden innebærer en svært viktig prinsipiell avklaring for sjøsamiske fiskerettigheter.
I rapportens kapittel 24 får fiskeriorganisasjonen Bivdu medhold i sitt krav om at fisket i Tanafjorden er en selvstendig, kollektiv rett opparbeidet gjennom historisk fiske.
For Samenes Folkeforbund er dette en historisk og viktig anerkjennelse.
SFF har over lang tid, og særlig gjennom valgkampen i 2025, vært tydelig på at sjøsamisk fjord- og kystfiske ikke bare kan behandles som et ordinært næringspolitisk spørsmål. Det handler om historiske rettigheter, kulturgrunnlag og lokalbefolkningens tilgang til naturressursene de har levd av og forvaltet gjennom generasjoner.
Det handler om retten til fisken, retten til fjorden og retten til å videreføre sjøsamisk kultur, bosetning og levemåte.
Finnmarkskommisjonen viser også til det folkerettslige vernet av sjøsamisk fjord- og kystfiske, blant annet gjennom FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169.
Dette understreker et viktig prinsipp: Rettighetene handler ikke bare om adgang til å fiske. De handler også om reell deltakelse og medbestemmelse i forvaltningen av ressursene.
Samenes Folkeforbund støtter denne grunnleggende forståelsen.
En rettighet må kunne utøves
SFF erkjenner at fiskeressursene må forvaltes bærekraftig, og at reguleringer kan være nødvendige for å sikre bestandene for framtidige generasjoner.
Men reguleringene kan ikke utformes slik at de i praksis uthuler eller fjerner den samiske retten til å utøve fisket.
En rettighet har liten verdi dersom reguleringene gjør det umulig å bruke den.
Derfor må sjøsamiske fiskere og lokalbefolkningen sikres en reell mulighet til å fortsette fisket. Det gjelder både fiske til eget bruk og yrkesfiske.
Det må samtidig sikres et tilstrekkelig ressursgrunnlag og en reell innflytelse på hvordan fjorden og fiskeressursene forvaltes.
Når ressursene er knappe, må myndighetene ta hensyn til at sjøsamisk fiske ikke bare representerer økonomisk aktivitet. Fisket er en del av det materielle grunnlaget for sjøsamisk kultur.
Det må få konsekvenser når kvoter, reguleringer og andre begrensninger fastsettes.
Må få betydning utover Tanafjorden
Finnmarkskommisjonen konklusjon er viktig for Tanafjorden, men de prinsipielle spørsmålene stopper ikke ved munningen av Tana.
Langs store deler av kysten i Finnmark og Nord-Troms har sjøsamiske samfunn gjennom generasjoner vært avhengige av fjorden, fisken og de lokale naturressursene. Mange steder er dette fortsatt grunnlaget for bosetting, næring, matauke, kunnskapsoverføring og levende sjøsamisk kultur.
Derfor mener SFF at konklusjonen fra Finnmarkskommisjonen må få betydning også for hvordan myndighetene framover vurderer og forvalter sjøsamiske fiskerettigheter i andre sjøsamiske områder.
SFF har vært tydelig på dette tidligere, og Finnmarkskommisjonen konklusjon understreker hvor viktig dette prinsippet er:
Tradisjonelle rettigheter og lokal bruk må veie tungt når naturressursene våre forvaltes.
Staten kan ikke på den ene siden anerkjenne sjøsamisk kultur og historiske rettigheter, og på den andre siden regulere selve grunnlaget for kulturen bort.
Samenes Folkeforbund forventer derfor at både regjeringen, Sametinget og ansvarlige forvaltningsmyndigheter tar denne konklusjonen på alvor når framtidens fiskeri- og lakseforvaltning utformes.
Dette må også innebære at sjøsamiske fiskere og lokale rettighetshavere får reell medbestemmelse, og ikke bare blir hørt etter at de viktigste beslutningene allerede er tatt.
Sjøsamisk kultur kan ikke bevares bare gjennom ord. Den må kunne utøves.
Samenes Folkeforbund (SFF)