Innlegg til landsmøtet 2026. Ved Ingvi Luthersson
Kjære landsmøte,
Jeg vil starte med en påstand:
Sjøsamisk kultur og forvaltningens rolle i fjordfiske og sjølaksefiske
Vi står i fare for å miste sjøsamisk,kultur,fjordfiske,sjølaksefiske.
Dersom myndighetene ikke endrer måten samisk kultur, tradisjonell bruk og lokal kunnskap blir ivaretatt i forvaltningen, vil avvikling fortsette.
Denne utviklingen skjer sjelden gjennom ett enkelt vedtak.
I tillegg skjer den gradvis gjennom stadig strengere reguleringer, tap av fiskeplasser og svekket infrastruktur.
Manglende rekruttering og en forvaltning der lokal og erfaringsbasert kunnskap ofte får liten betydning.
Dette kommer særlig tydelig til uttrykk i sjølaksefisket.
Sjølaksefisket er en gammel samisk og kystbasert næring som gjennom generasjoner har sikret mat, inntekt og overføring av tradisjonell kunnskap. I dag er mange sjølaksefiskere i praksis kastet på land.
Vi er alle enige om at laksebestandene må beskyttes. Forvaltningen må bygge på et helhetlig kunnskapsgrunnlag og rette tiltakene mot alle faktorer som påvirker villaksen. Det kan ikke være slik at sjølaksefiskerne alene må bære konsekvensene av en nedgang i bestanden som har mange og sammensatte årsaker.
De som har levd ved fjorden, fisket laksen og fulgt utviklingen gjennom generasjoner, sitter med kunnskap som må tas på alvor.
Når det tradisjonelle fisket stenges, rammes derfor ikke bare en næring. Det rammer en kulturbærende praksis. Det rammer overføringen av kunnskap, mattradisjoner, språk, tilhørighet og identitet mellom generasjonene.
Staten har et ansvar for å beskytte laksebestandene. Den skal også ivareta samiske rettigheter og muligheten til å videreføre sjøsamisk kultur. I tillegg bør vi ikke betrakte disse hensynene som om de står i motsetning til hverandre. Målet er en forvaltning som beskytter laksen. Dessuten gir den rom for et bærekraftig, tradisjonelt sjølaksefiske.
En levende kultur må kunne utøves
Sjøsamisk kultur må ikke reduseres til et kulturinnslag eller omtales som noe som tilhører historien.
Kulturen er uløselig knyttet til bruken av fjorden, sjøen, fiskeplassene og naturressursene.
Det er ikke tilstrekkelig å bevare bilder, gjenstander og fortellinger dersom mennesker ikke lenger får praktisere kulturen og føre kunnskapen videre. Når ungdom ikke får delta og lære av de eldre, brytes kunnskapsoverføringen mellom generasjonene.
Da kan samisk kultur til slutt bli redusert til et bilde vi henger på veggen.
Så alvorlig kan det bli dersom utviklingen fortsetter.
Tilgangen til samiske bruksområder og naturressurser må heller ikke bli forbeholdt dem med størst betalingsevne. Lokalbefolkningen og samiske samfunn må ha reell tilgang til områder og ressurser som har vært brukt og forvaltet gjennom generasjoner.
Tradisjonell bruk og rettigheter må tillegges betydning når disse ressursene forvaltes.
Likeverd for alle
Dette handler derfor om langt mer enn næringer som sliter. Det handler om retten til å videreføre en levende kultur.
Og det handler om vårt eget prinsipp:
Likeverd for alle.
Da må vi også våge å stille spørsmålet: Opplever alle likeverd i dag?
Mange av våre medlemmer og lokallag opplever at de i for liten grad blir inkludert i deler av det samiske fellesskapet. Det må vi ta på alvor.
Samiske samfunn må kunne stå sammen på tvers av geografi, språk, næring og tilhørighet. Det gjelder også internt i vår egen organisasjon.
Vi må stille noen helt konkrete spørsmål:
Hvis en ungdom i Sør-Troms ønsker å lære samisk – finnes tilbudet?
Hvis en familie ønsker et samisk barnehagetilbud – får de det?
Hvis en kystbygd mister transporttilbudet – hvilke konsekvenser får det for muligheten til å bo der?
Hvis et område bygges ut – hvilken innflytelse har lokalbefolkningen over ressursene?
Og hvis en tradisjonell næring forsvinner – hva skjer da med kunnskapen som er knyttet til den?
Dette er også samepolitikk.
Levende samiske lokalsamfunn
Når vi snakker om levende samiske lokalsamfunn, må vi fylle begrepet med innhold.
Det handler om samferdsel, beredskap, bosetting, arbeidsplasser og grunnleggende tjenester.
Det handler om språk, kultur og møteplasser.
Og det handler om at mennesker faktisk skal kunne bo og skape seg et liv i samiske områder – også utenfor de områdene som vanligvis omtales som de samiske kjerneområdene.
Derfor må vi styrke arbeidet for språk, kultur og samiske møteplasser i områder hvor tilbudene er svake – blant annet i deler av Sør-Troms og Nord-Troms, og i områder av Finnmark der de samiske tilbudene er begrenset.
Vi kan ikke akseptere at mennesker føler seg oversett eller holdt utenfor – verken i Samenes Folkeforbund eller i det samiske fellesskapet for øvrig.
Skal vi lykkes med å ivareta samiske rettigheter, tradisjonelle næringer og vår felles kultur, må mennesker oppleve at de blir sett, hørt, respektert og inkludert.
SFF må komme tydeligere på banen
Her mener jeg Samenes Folkeforbund har et særlig ansvar.
Som en samisk hovedorganisasjon må vi komme tydeligere på banen.
Vi må holde fast ved formålet vårt og arbeide for samiske rettigheter, tradisjonelle næringer, fellesskap og muligheten til å utøve en levende kultur.
Det betyr også at vi må stille tydelige politiske krav til Sametinget og norske myndigheter.
Lokal og samisk kunnskap må få reell betydning i forvaltningen.
Sjølaksefiskernes rettigheter og tradisjonelle bruk må ivaretas, samtidig som laksebestandene beskyttes.
Det må legges til rette for at kunnskap og tradisjoner kan overføres til kommende generasjoner.
Vi må arbeide sterkere for samiske språk- og kulturtilbud også utenfor de mest etablerte samiske områdene.
Og vi må kjempe for levende lokalsamfunn, fordi kultur ikke kan eksistere uavhengig av menneskene og samfunnene som bærer den.
Hvis vi ikke handler, risikerer vi at sjøsamisk kultur og andre lokale samiske tradisjoner etter hvert blir noe vi bare snakker om i fortid.
Vårt ansvar er å arbeide for at kulturen fortsatt kan leves, praktiseres og videreføres.
Derfor mener jeg at Samenes Folkeforbund må møte denne utviklingen med tydelig handling. Det er ikke tilstrekkelig bare å beskrive problemene.
Vi må ta initiativ. Vi må samarbeide med andre aktører som deler forståelsen av utfordringene. Og vi må stille konkrete krav til Sametinget og norske myndigheter.
Hvordan skal Samenes Folkeforbund møte denne utviklingen, og hvilke konkrete krav skal vi stille for å sikre framtiden til sjøsamisk kultur, sjøsamiske næringer og andre kulturbærende tiltak?
For meg handler svaret om én grunnleggende ting:
Samisk kultur skal ikke bare bevares. Den skal kunne leves.