Sametinget må på banen – lokalkunnskap må sidestilles med byråkratisk makt.
For å sikre en rettferdig og bærekraftig forvaltning av naturressurser i Finnmark må lokalkunnskap anerkjennes som likeverdig med fagkunnskap og nasjonale direktiver. I dag ser vi at viktige avgjørelser – enten det gjelder laks, arealbruk eller infrastruktur – i økende grad fattes langt fra de områdene og menneskene som blir direkte berørt.
Tradisjonell og erfaringsbasert kunnskap – som den som finnes hos fiskere, laksefiskere, reindriftsutøvere og lokalbefolkning – får liten plass i dagens system. Det som ikke kan måles og legges i et skjema, blir ikke hørt.
Fiskeriforvaltning har tradisjonelt vært sterkt påvirket av lokale fiskeres kunnskap om bestander, strømforhold, gyteplasser og sesongvariasjoner . Men økt sentralisering og krav til «vitenskapelig dokumentasjon» har ofte marginalisert denne kunnskapen.
Når beslutninger tas uten innsikt i lokale forhold og erfaringer, rammer det urimelig og uforholdsmessig – og undergraver både tilliten til forvaltningen og rettighetene til samiske samfunn.
Byråkratiet og de sentrale politiske institusjonene preges av folk med utdanning og arbeidserfaring fra urbane strøk Svak forståelse for levd liv i kystsamfunn, veiløse bygder og tradisjonsbærende miljøer
Dermed blir lokale hensyn ofte skjøvet til side, selv om høringsrundene later som om de verdsettes.
Sametinget må komme på banen. Det er avgjørende at Sametinget ikke bare spiller en rådgivende rolle, men tar tydelig lederskap i arbeidet med å forankre forvaltningen i samiske lokalsamfunn og tradisjonsbåren kunnskap. Lokalkunnskap må ikke lenger reduseres til en formalitet i høringsrunder – den må være styrende og forpliktende i beslutningsprosesser.
Rett forvaltning forutsetter rett kunnskap. Lokalkunnskap må ikke bare høres – den må løftes opp, tas inn og gis reell makt i forvaltningen. Bare slik kan vi sikre en politikk som ivaretar både natur, kultur og erfaring.